søndag 10. august 2014

NESTEN BARE RIKSGRENSEN TIL FELLES

Nylig la Norsk Kulturråd frem «Musikk i tall 2012» hvilket er det første seriøse forsøket på å tallfeste hva  h e l e  den norske musikkbransjen genererer av inntekter her hjemme og ute. Rapporten benytter Musiksveriges (den samlede svenske musikkbransjens interesse-organisasjon) årlige rapport «Musikbranchen i siffror 2012» som mal. Det kreves dog ytterligere oppsplitting av tallmaterialet for at bransje og det offentlig skal å få noe vettug ut av det hele.

De største ekspansjonsmulighetene for norske produsenter og artister ligger på export-siden – der er det meste fremdeles ugjort selv det har skjedd positive ting de senere årene. Rapporten gir således en god anledning til å dvele litt ved fremgangen vår nabo i øst har hatt som storleverandør av fremgangsrike innspillinger til øvrige Norden og det internasjonale markedet. 
I Norge refereres det titt og ofte til Sverige som et eksempel på et lite land innen vår kulturkrets som har lykkes med sin musikk-eksport. For det er vel ingen deltager på ByLarm som ikke har hørt at «når svenskene har klart det må jo vi også kunne klare det». 
Personlig ser jeg ingen logikk i  d e t  resonnementet og har hevdet at vi fortsatt nesten bare har riksgrensen til felles med svenskene selv om ting er i rask endring.  

Den svenske exporten er i rapporten hele 4 ganger større enn den norske på et marked hvor lydfesting- og de opphavsrettslige inntektene i 2012 «bare» er dobbelt så store. Legger man til grunn at det globale salget av ABBAs back-katalog  (som alene lett kan ligge i nærheten på 50% av den totale norske export og opphavsrettsinntekten ) mest sannsynlig ikke fremkommer som svensk export i tallmaterialet  p.g.a. dagens eierforhold til masterrettighetene  – begynner forskjellen å bli langt mer enn over-proporsjonal.  

Svenskenes fremgang har selvfølgelig ikke kommet av seg  selv – og det er ikke bare å kopiere den rakt av. Ikke er den av ny dato heller. Svenskene har hatt et forsprang på oss og har en l a n g  nasjonal og internasjonal pop-tradisjon. Det sier det meste når en så «svensk» artist som Björn Skifs (Blue Swede) toppet Billboard Hot 100 i 1974 med «Hooked on a Feeling». Selv Ola & The Janglers  nådde #92 på samme Billboard-lista med «Let’s Dance» allerede i 1969.  
De senere tiårene har producer-leddet vært helt avgjørende. Innslaget av producere med DJ-bakgrunn (som har sett hva som funker på dansegulvet) har ført til at «cred-faktoren» har spilt en mindre rolle og man har produsert for markedet i større grad enn vi nordmenn har tillatt oss selv. Mens kravet til innhold hos oss har vært stort – har svenskene vært mer opptatt av form og trender. Og svenske produsenter har da også fremstått blant det mest innovative.
Når norskættede Denniz PoP (alias Dag Volle R.I.P.) forvandler Ace og Base innspillingene Telegram/Warner ikke ville utgi til det 23 millioner-selgende albumet «Happy Nation» (1992) var dette et tegn i tiden på hva som skulle komme. Allerede for 15 år siden var Sverige en periode blant de fem største musikk-exporterende territoriene i verden.

Viktige bidragsytere har selvfølgelig også de svenske musikkforlagene vært. Disse har vært  like aktive som plateselskapene på A&R og artistutvikling. Forlagene var jo i sin tid den egentlige musikkbransjen og om ikke plateselskapene hadde det internasjonale nettverket så hadde forlagene det. Sammen med plateselskap og Artist-Management har disse utgjort støtteapparatet til svenske artister flere tiår innen profesjonismen kom til Norge.

Norsk musikkbransje har dog tatt sjumilssteg både i attityd, kunnskap og uttrykk de siste årene. Vårt land vil nok aldri levere en Bruce Springsteen til det internasjonale markedet - dog har vi levert - og vil levere - jazz, alternativt og pop-musikk som konkurrerer. Man antar (og håper) derfor at Kulturdepartementet med rapporten er opptatt av hvordan man i størst mulig grad skulle kunne stimulere den lokale bransjen slik at mest mulig av det som genereres også reinvesteres i den norske musikkbransjen. Det trengs.

(En forkortet utgave første gang publisert i Musikkmagasinet 12-05-2014) 

Ingen kommentarer: