tirsdag 10. januar 2012

KVITT MYTENE OM NORSK MUSIKK-EXPORT

Universals norskansvarlig Yngve Næss stiller på ballade.no 5.01.2012 spørsmålet om det ikke er bedre bruk av ressursene å la de største i større grad tilflytes offentlige midler som bidrag til multinasjonale selskapers export-fremstøt for norske artister. Det var på tide at dette synet omsider kom opp på bordet. Et drømmescenario for de multinasjonale men selvfølgelig helt uakseptabelt for resten av norsk musikkbransje. Og bevilgende myndigheter.

Det rådende synet i Norge på hvor langt frem i næringskjeden norske repertoareiere skal ha det økonomiske ansvaret på exportmarkedene bryter med virkeligheten og ikke minst med multinasjonale selskapers egne interne systemer for å hindre overentusiastiske lokale datterselskap fra å kaste gode penger etter dårlige. Det norske synet bryter også med hevdvunne prinsipper om hvordan lykkes på export-markeder. Typ lokal tilstedeværelse, inngående forståelse av den lokale kulturen og at man snakker det lokale språket osv. M.a.o. at man har lokale aktører som går i bresjen lokalt for seg.

Poenget er at de multinasjonale selskapene selv har den nødvendige finansieringen om disse selskapenes internasjonale avdeling (og lokale datterselskap) tror på en norsk artist. Yngve begrunner s i t t syn med at de store selskapene har ”minst like stor sjangse for å lykkes som andre aktører”. Enig – og det er derfor betimelig å stille spørsmålet om hvorfor de multinasjonale selskapene da så sjelden lykkes. Offentlige midler (eller egne for den saks skyld) bør ikke legges opp om entusiasme ikke kan mobiliseres i eget system og om egne søsterselskap er lunkne. Universals millionsatsing på Briskeby i London er i så måte et godt eksempel.

Debatten om norsk musikk-export lider (slik jeg ser det) av den særegne norske oppfatning om at å lykkes internasjonalt mer er et administrativt/økonomisk spørsmål enn et kreativt. Dess raskere debatten legger denne forutsetningen tilside jo bedre. For dette er i beste fall å lukke øynene for at det eksisterer en internasjonal musikkbransje med enorme finansielle ressurser og en infrastruktur som hver dag og hvert minutt jakter de rette låtene/artistene. Problemet med mainstream repertoar er at svært få når frem i dette systemet med sine artister/innspillinger – primært fordi det eksisterer substitutter lokalt og fordi selskapene ute ikke skaper hits men lisenserer dem f ø r s t når de er det.

MEN og deler av den mer ”byråkratiske” delen av norsk musikkbransje bidrar således til å sy på det offentlige, håpefulle artister og mindre erfarne bransjekollegaer en feilaktig forståelse av mekanismene i internasjonal bransje. Etter min oppfatning må man nå begynne å diskutere med MEN om hva som gjelder og deres rolle begrenses til å være et rent sekretariat og en tilrettelegger for aktører som beviselig har internasjonalt potensiale og nødvendig guts til å kunne lykkes . Visjonene og evnen til å åpne dører ligger hos produsent/selskapene selv.

Så heller enn å bidra med å avlaste multinasjonale selskap med lanseringkostnadene er det mer nærliggende å øremerke offentlige midler til norskeide aktører som ikke har et internasjonalt og kapitaltsterkt set-up i ryggen og som vitterligen har behov av konkret støtte fra tid til annen. Dog kan kriteriet for støtte aldri være at noen vil forsøke satse på utlandet. Det vil vi alle men forutsetningene må være tilstede.

Ingen kommentarer: