søndag 10. august 2014

NESTEN BARE RIKSGRENSEN TIL FELLES

Nylig la Norsk Kulturråd frem «Musikk i tall 2012» hvilket er det første seriøse forsøket på å tallfeste hva  h e l e  den norske musikkbransjen genererer av inntekter her hjemme og ute. Rapporten benytter Musiksveriges (den samlede svenske musikkbransjens interesse-organisasjon) årlige rapport «Musikbranchen i siffror 2012» som mal. Det kreves dog ytterligere oppsplitting av tallmaterialet for at bransje og det offentlig skal å få noe vettug ut av det hele.

De største ekspansjonsmulighetene for norske produsenter og artister ligger på export-siden – der er det meste fremdeles ugjort selv det har skjedd positive ting de senere årene. Rapporten gir således en god anledning til å dvele litt ved fremgangen vår nabo i øst har hatt som storleverandør av fremgangsrike innspillinger til øvrige Norden og det internasjonale markedet. 
I Norge refereres det titt og ofte til Sverige som et eksempel på et lite land innen vår kulturkrets som har lykkes med sin musikk-eksport. For det er vel ingen deltager på ByLarm som ikke har hørt at «når svenskene har klart det må jo vi også kunne klare det». 
Personlig ser jeg ingen logikk i  d e t  resonnementet og har hevdet at vi fortsatt nesten bare har riksgrensen til felles med svenskene selv om ting er i rask endring.  

Den svenske exporten er i rapporten hele 4 ganger større enn den norske på et marked hvor lydfesting- og de opphavsrettslige inntektene i 2012 «bare» er dobbelt så store. Legger man til grunn at det globale salget av ABBAs back-katalog  (som alene lett kan ligge i nærheten på 50% av den totale norske export og opphavsrettsinntekten ) mest sannsynlig ikke fremkommer som svensk export i tallmaterialet  p.g.a. dagens eierforhold til masterrettighetene  – begynner forskjellen å bli langt mer enn over-proporsjonal.  

Svenskenes fremgang har selvfølgelig ikke kommet av seg  selv – og det er ikke bare å kopiere den rakt av. Ikke er den av ny dato heller. Svenskene har hatt et forsprang på oss og har en l a n g  nasjonal og internasjonal pop-tradisjon. Det sier det meste når en så «svensk» artist som Björn Skifs (Blue Swede) toppet Billboard Hot 100 i 1974 med «Hooked on a Feeling». Selv Ola & The Janglers  nådde #92 på samme Billboard-lista med «Let’s Dance» allerede i 1969.  
De senere tiårene har producer-leddet vært helt avgjørende. Innslaget av producere med DJ-bakgrunn (som har sett hva som funker på dansegulvet) har ført til at «cred-faktoren» har spilt en mindre rolle og man har produsert for markedet i større grad enn vi nordmenn har tillatt oss selv. Mens kravet til innhold hos oss har vært stort – har svenskene vært mer opptatt av form og trender. Og svenske produsenter har da også fremstått blant det mest innovative.
Når norskættede Denniz PoP (alias Dag Volle R.I.P.) forvandler Ace og Base innspillingene Telegram/Warner ikke ville utgi til det 23 millioner-selgende albumet «Happy Nation» (1992) var dette et tegn i tiden på hva som skulle komme. Allerede for 15 år siden var Sverige en periode blant de fem største musikk-exporterende territoriene i verden.

Viktige bidragsytere har selvfølgelig også de svenske musikkforlagene vært. Disse har vært  like aktive som plateselskapene på A&R og artistutvikling. Forlagene var jo i sin tid den egentlige musikkbransjen og om ikke plateselskapene hadde det internasjonale nettverket så hadde forlagene det. Sammen med plateselskap og Artist-Management har disse utgjort støtteapparatet til svenske artister flere tiår innen profesjonismen kom til Norge.

Norsk musikkbransje har dog tatt sjumilssteg både i attityd, kunnskap og uttrykk de siste årene. Vårt land vil nok aldri levere en Bruce Springsteen til det internasjonale markedet - dog har vi levert - og vil levere - jazz, alternativt og pop-musikk som konkurrerer. Man antar (og håper) derfor at Kulturdepartementet med rapporten er opptatt av hvordan man i størst mulig grad skulle kunne stimulere den lokale bransjen slik at mest mulig av det som genereres også reinvesteres i den norske musikkbransjen. Det trengs.

(En forkortet utgave første gang publisert i Musikkmagasinet 12-05-2014) 

tirsdag 10. januar 2012

KVITT MYTENE OM NORSK MUSIKK-EXPORT

Universals norskansvarlig Yngve Næss stiller på ballade.no 5.01.2012 spørsmålet om det ikke er bedre bruk av ressursene å la de største i større grad tilflytes offentlige midler som bidrag til multinasjonale selskapers export-fremstøt for norske artister. Det var på tide at dette synet omsider kom opp på bordet. Et drømmescenario for de multinasjonale men selvfølgelig helt uakseptabelt for resten av norsk musikkbransje. Og bevilgende myndigheter.

Det rådende synet i Norge på hvor langt frem i næringskjeden norske repertoareiere skal ha det økonomiske ansvaret på exportmarkedene bryter med virkeligheten og ikke minst med multinasjonale selskapers egne interne systemer for å hindre overentusiastiske lokale datterselskap fra å kaste gode penger etter dårlige. Det norske synet bryter også med hevdvunne prinsipper om hvordan lykkes på export-markeder. Typ lokal tilstedeværelse, inngående forståelse av den lokale kulturen og at man snakker det lokale språket osv. M.a.o. at man har lokale aktører som går i bresjen lokalt for seg.

Poenget er at de multinasjonale selskapene selv har den nødvendige finansieringen om disse selskapenes internasjonale avdeling (og lokale datterselskap) tror på en norsk artist. Yngve begrunner s i t t syn med at de store selskapene har ”minst like stor sjangse for å lykkes som andre aktører”. Enig – og det er derfor betimelig å stille spørsmålet om hvorfor de multinasjonale selskapene da så sjelden lykkes. Offentlige midler (eller egne for den saks skyld) bør ikke legges opp om entusiasme ikke kan mobiliseres i eget system og om egne søsterselskap er lunkne. Universals millionsatsing på Briskeby i London er i så måte et godt eksempel.

Debatten om norsk musikk-export lider (slik jeg ser det) av den særegne norske oppfatning om at å lykkes internasjonalt mer er et administrativt/økonomisk spørsmål enn et kreativt. Dess raskere debatten legger denne forutsetningen tilside jo bedre. For dette er i beste fall å lukke øynene for at det eksisterer en internasjonal musikkbransje med enorme finansielle ressurser og en infrastruktur som hver dag og hvert minutt jakter de rette låtene/artistene. Problemet med mainstream repertoar er at svært få når frem i dette systemet med sine artister/innspillinger – primært fordi det eksisterer substitutter lokalt og fordi selskapene ute ikke skaper hits men lisenserer dem f ø r s t når de er det.

MEN og deler av den mer ”byråkratiske” delen av norsk musikkbransje bidrar således til å sy på det offentlige, håpefulle artister og mindre erfarne bransjekollegaer en feilaktig forståelse av mekanismene i internasjonal bransje. Etter min oppfatning må man nå begynne å diskutere med MEN om hva som gjelder og deres rolle begrenses til å være et rent sekretariat og en tilrettelegger for aktører som beviselig har internasjonalt potensiale og nødvendig guts til å kunne lykkes . Visjonene og evnen til å åpne dører ligger hos produsent/selskapene selv.

Så heller enn å bidra med å avlaste multinasjonale selskap med lanseringkostnadene er det mer nærliggende å øremerke offentlige midler til norskeide aktører som ikke har et internasjonalt og kapitaltsterkt set-up i ryggen og som vitterligen har behov av konkret støtte fra tid til annen. Dog kan kriteriet for støtte aldri være at noen vil forsøke satse på utlandet. Det vil vi alle men forutsetningene må være tilstede.

torsdag 21. februar 2008

360° modellen – ingen parademarsj mot bedre inntjening – men en risikofylt og spennende utfordring!

Diskusjonen omkring 360° eller «full sirkel» modellen er ikke først og fremst en diskusjon om fordeling av inntektsstrømmer - men handler i like stor grad om hvorvidt artisten får et like dynamisk apparat rundt seg ved kun å ha en kontraktspartner. Og om «full sirkel» modellen reduserer plateselskapenes risiko og løser inntjeningsproblemene.

VMEs Dag Krogsvold har med utgangspunkt i mitt innlegg ”360-dealer og synergier” (Ballade 1.02.08) tatt for seg 360° avtaler som «en nødvendig omstilling i musikkbransjen» (Ballade 14.02.08). Dag Krogsvold gir oss et omfattende «grunnkurs» i temaene «Hva er en 360° avtale», «Plateselskapenes rolle i musikkbransjen», «Samspill i musikkbransjen» osv.
I mitt innlegg forutsatte jeg at bransjen allerede besitter denne kunnskapen - hvilket jeg vet den gjør.

360° eller ikke - ingen relevant problemstilling
360° eller ikke – dette er ikke lenger en relevant problemstilling.
Modellen er allerede opplest og vedtatt og det er bare å tilpasse seg virkeligheten. 360° modellen innebærer nye spennende muligheter - ikke minst for de norske selskapene.
Men vi har ikke løst våre egne problemer uten at vi samtidig også ivaretar artistenes interesser på en for artisten tilfredstillende måte. Og det dreier seg om mer enn fordeling av inntektsstrømmer og svulstige utsagn - selv om det er med de beste intensjoner.
Mitt innlegg var i så måte et forsøk på å sparke i gang mine kollegaer i de norske selskapene, managere, booking-byråer og musikkforleggere slik at disse skulle komme på banen. Og i høyeste grad også en oppfordring til artistene om ikke å forhaste seg ved inngåelse av 360° avtaler.

I åpenbart fravær av motforestillinger tar jeg gjerne jobben med å helle litt kaldt vann i årene på kollegaer som kritikkløst strør om seg med klisjeer som «synnergieffekter» og «full kontroll» om en modell det ingen er gitt å se konsekvensene av foreløpig.
For ingen må forledes til å tro 360° modellen bare har en oppside for plateselskapene. Det ligger klart farer ved at plateselskapene lar seg involvert finansielt på samtlige områder av artistens karriere. Ikke bare for artisten men og i høyeste grad også for selskapene selv.

360° modellen representerer en så stor utfordring for plateselskapene i en tid hvor selv noen av de mest fremgangsrike selskapene blant oss har signalisert omorganisering og mindre enheter.
Og det er ikke til å stikke under en stol at dette fyller en med et visst ubehag fordi det alltid har vært de mest vitale selskapenes d r i v e som har satt det optimistiske klimaet i vår bransje.
For når de store selskapene har kommersielle fremganger - og mellomleddene tjener penger – da er markedsforholdene gode også for de mindre aktørene.

Etter min oppfatning kan det knappest være synnergieffekten hvor oppsiden vil ligge i 360° modellen.
For om kaka ikke blir større - må den nødvendigvis deles på færre om d e t skal make sense.
I den grad plateselskapenes lykkes med modellen må det følgelig skje på bekostning av andre aktører i systemet – dvs. andre plateselskap eller hva Krogsvold kaller «free ridere» i våre søsterbransjer.
Noe annet blir falsk matematikk med mindre plateselskapenes totalengasjement leder til større inntekter fra andre og nye sources - hvilket selvfølgelig er mulig.

Drivkraften i etableringen av 360° modellen som «hva som gjelder fremover» har til nå har vært de multinasjonale selskapene. Man har likevel vanskeligheter med å se at deres norske kontorer på kort sikt får GO fra sitt Head-Office for å omdanne selskapene fra rene plateselskap til altomfattende Entertainment-selskap.
Dette til tross for at man i større markeder ser en tydelig orientering mot et mer omfattende engasjement og lengre investeringshorisont fra moderselskapene.

Med dette som utgangspunkt tror jeg derfor at norske 360° avtaler blir en hybrid av tradisjonelle norske innspillingsavtaler og internasjonale 360° avtaler - med mindre artisten allerede er etablert på kontrakterings- tidspunktet og selv kan «diktere» avtalebetingelsene.
En norsk 360° avtale vil således inkludere men ikke i samme grad ha f o k u s på varemerkebygging slik f.eks. amerikanske avtaler tydelig legger opp til - og hvor nettopp varemerkebygging kanskje er den viktigste nyvinningen i pakken.

For oss i den norske bransjen det blir derfor meningsløst i k k e å diskutere 360° avtaler i et noe mer lokalt perspektiv. For vi snakker ikke om Madonna/Live Nation-deals her – vi snakker norske artister i norsk virkelighet med inntekter i all hovedsak generert på det norske markedet. I allefall frem til artistene hender big time internasjonalt.

Nødvendig omstilling for hvem?
Debatten vedr. managements og musikkforlags deltakelse i finansieringen av felles artisters karriere ble satt på dagsorden av undertegnede i Management-panelet på ByLarm allerede i Tromsø 2001.
Ikke for at managere, booking-byråer og musikkforlag skulle bidra til platebransjens egne investeringer, men for at vår f e l l e s satsing samlet skulle gi større trøkk for artisten - til felles beste. Og for i noen grad å dempe likviditetspresset på plateselskapene. For vi så allerede dengang at det strammet seg til der ute.

Dengang var det ikke mye gjenhør fra plateselskapene hvilket antakelig skyldes at vi fremdeles tjente gode penger. «En rettferdig fordeling av innteksstrømmer» var ikke interessant politikk.
Så - er det ikke noe sent å be om forståelse for plateselskapenes lønnsomhetsproblem og at såkalte ”free ridere” nå bør inn på finansieringssiden mot en mulig andel av fremtidig fortjeneste? Med fees i størrelsesorden 15 – 20% eller en 33,33% forlagsandel er antakelig dette lite realistisk om vi skal snakke realiteter. Slike utspill er mer troverdige om man er raus nok til å fremsette dem når markedet strutter og pengene yngler.
Betegnelsen «free ridere» på musikkforlag, booking og management har man forøvrig bare delvis sympati for. Vi har alle vært såkalte «free ridere» på et eller annet tidspunkt i våre artisters livssyklus.

Et forøvrig ikke utenkelig scanario er at norske managements velger å svare på utfordringen som ligger i Warners Terje Pedersens uttalelse på Ballade den 30.01 d.å.:
Sitat: «de (artistene) gir jo ikke fra seg noen inntekter, og jeg mener faktiske at dette er en billigere modell for artisten, de trenger for eksempel ikke noen tradisjonell manager»?
For etter min oppfatning har 360° avtalene kanskje sin mest naturlige base i et artist management og ikke nødvendigvis hos plateselskapene. Og vi har alle etterlyst profesjonelle management gjennom en årrekke. Nå har vi noen – og selv om Warner isolert sett er et tradisjonsrikt og flott selskap - er det bare en schizofren bransje som nå kan signalisere en så fundamental policyendring som det her gis uttrykk for.

Kaka blir ikke større
Det har vært omtalt noen norske 360° avtaler i media. De jeg har tatt del av gjelder nye artister og så vidt jeg kan bedømme er ikke disse mer økonomisk fordelaktige totalt sett enn tidligere mer tradisjonelle avtaler.
Faktum er at de så langt ikke skiller seg nevneverdig ut fra en regular innspillingsavtale men nå med plateselskapet satt i en sentral rolle med direkte beslutningsrett på områder som booking og merchandising mens publishing er en forutsetning.
Publishing forøvrig et område hvor flere allerede har trukket seg ut etter en «gjesteopptreden» da publishing var «den nye greia» og «der pengene lå i fremtiden».

Spørsmålet for flere enn meg blir da hvorvidt 360° virkelig reduserer plateselskapenes risiko og løser inntjeningsproblemet. Eller om modellen ikke heller forsterker dem. Og om den (slik noen hevder) øker artistens kontroll, gjør synnergieffekter mulig og er billigere for artisten totalt sett.
Det gjenstår å se om artisten virkelig får et mer dynamisk apparat rundt seg ved kun å ha en kontraktspartner i stedefor to, tre eller fire som alle gjør en innsats på sine respektive områder.
En berettiget problemstillinger også for plateselskapene da dette nå vil slå direkte ut på selskapenes bunnlinje.

Som svar på dette antar Dag Krogsvold at plateselskapene ikke nødvendigvis har til hensikt å gjennomføre alle funksjoner selv - og at såkalt «outsourcing» kan være en løsning slik man idag f.eks. kjøper promotion tjenester.
Etter min mening må selskapene ta hånd om de fleste funksjonen selv - om det skal gi den ønskede synnergieffekt. Face it! Det er ikke plass til ytterligere ett ledd i næringskjeden hvilket blir realiteten om vi snakker outsourcing. Kaka blir heller ikke større ved outsourcing – det blir fortsatt bare flere å dele den på. For de norske plateselskapene er mest sannsynlig det klokeste å merge med et management/booking-byrå.

360°-avtaler – en management oppfinnelse?
Dag Krogsvold har rett i at 360° dealer ikke er noe ny «oppfinnelse». En management-avtale er i prinsippet en 360° deal. Tom Skjeklesæther tok det enda lenger da han nylig sa at 360° deals ikke er noe nytt for artistene. De har alle en 360° avtale - med seg selv.

Selskapet Sanctuary var, som Dag Krogsvold skriver, selskapet som formulerte sin business-idè som «360° business model». Men 360° modelen er igjen bare en noe mer ekspansiv variant av «Lots of Showbiz under one Hat» filosofien som ble utprøvd lenge før Sanctuary ble etablert i 1976. Selv Arne Bendiksen drev jo delvis etter denne modellen allerede på 60-tallet i Norge. Og Arne Bendiksen hadde dessuten Jukebox-utleie i tillegg - heldiggrisen!

Så mer enn et «moteord de siste 12-18 måneder» er dette en modell som tidligere har blitt utprøvd med rimelig hell - men lagt tilside til fordel for rendyrking og risikospredning.
Og nettopp risikospredning burde være «the key word» under de rådende klimaet i musikkbransjen. Eksemplet Sanctuary er imidlertid interessant fordi det Sanctuary "glemte" i sin forretningsidè var nettopp risikospredning - og fordi det tydeliggjør hva som er mitt poeng ovenfor - nemlig at 360° modellen har sin mest naturlige base i artistens management og ikke i plateselskapene.

Men selv for et såpass ambisiøst management som Sanctuary ble aldri 360° modellen noen lukurativ forretning. Illustrerende er engelske The Independents finanseksperters råd til investorer da det snørte seg til ordentlig for selskapet våren 2007:
«Investors would be well advised to follow Iron Maiden's advise and Run to the Hills - AVOID!».
Iron Maiden hadde i en årrekke vært selskapets «kronjuvèl» - først på booking-siden, senere også på platesiden.

Sanctuary var i utgangspunktet et artist managementet som slo seg opp i platebransjen gjennom oppkjøp av bl.a. Castle Music – et selskap som i sin tid hadde kjøpt opp katalogene til konkursrammede selskap som Bronze Records (Uriah Heep/ Motorhead), legendariske men avviklede PYE Records (Kinks), Nems (Black Sabbath), Stiff (The Damned) osv.
Deretter kjøpte Sanctuary opp operative selskap typ Rough Trade og bl.a. Elton Johns management m.m.
Det ligger unektelig et «synnergisus» over et slikt konglomerat som Sanctuary men selskapet endte opp med enorme driftstap og astronomisk gjeld før man måtte gå kanossagang mellom potsensielle interessenter for å få avhendet selskapet før det tippet over. Hvorfor?
Ifølge analytikerene «bl.a. på grunn av utbetaling av f o r store unrecouped forskudd til artister».

Sanctuary endte opp i en håpløs sits nettopp fordi de la opp et løp med deltakelse i ”de mange inntektskilder en artist kan ha” - uten antakelig å forstå rekkevidden av det commitment man dermed påtok seg ved å ha økonomisk totalansvar for hele artistens karriere.
Sanctuary ble i 2007 solgt til Universal for en anslått pris av 50 mill. pund.
Vi har de senere årene også sett tilløp til at nordiske musikkselskap har satt modellen ut i livet uten at man idag vet hvordan dette til slutt ser ut.

Jeg stresser ikke dette for å «bevise» at 360° modellen ikke kan fungere – men med «artistens beste» i fokus vi bør vite at vi kan leve opp til hva vi nå «selger» på dem.

onsdag 9. januar 2008

360-DEALER OG SYNERGIER

Det er med synergieffekten som med Jesus - alle tror på ham men ingen har sett ham. (Trygve Hegnar)

Platebransjen derimot, slik vi til nå har sett den, er med få unntak om ikke på dødsleiet, så i alle fall under en enorm omstillingsprosess man knapt aner om er mulig å gjennomføre. Eller verdt kostnadene forbundet med den.
Og det finnes desverre ingen løsning på akkurat d e t problemet - i alle fall ikke i overskuelig fremtid. Og utviklingen kan gå raskere enn noen aner - for det er betydelig mer angst, flass og nervøse mager enn hva fasadene forteller.

Spørsmålet er etter min oppfatning hvordan vi som er involvert i den norske delen av virkeligheten skal forholde oss til dramaet som utspiller seg. Ikke kan vi påvirke det i særlig grad - og til nå har vi pent måttet ta til takke med å sitte på lasset.
Dog åpner det seg mange nye og spennende muligheter for de mindre selskapene. Ved å ta dristigere kollektive initiativ enn hva som hittils har vært gjort - kan vi være med å sette agendaen lokalt. Det er vårt marked - det er her vi er - og her skal vi bli.

De ”fire store” har allerede for lang tid tilbake delt markedet seg i mellom og gjort innsalg og eksponering av de lokale selskapenes utgivelser til et helvete – med mindre man har attraktive artister og kan la de store selskapene ”ta hånd om” sitt repertoar.
Men da tjener man på den andre siden ikke penger på sine utgivelser – hvilket hardt pressede priser, unødvendig kostbar distribusjon og rådyr markedsføring må ta størstedelen av skylden for. En og annen stor hit fra lokale indie-selskap forandrer ikke på realitetene i det store perspektivet.

Og vi ser det samme gjenta seg når det kommer til nedlasting - prisene er allerede skviset og distribusjonen dyr. Og det er naturligvis de største HITene som jages av mobiloperatører, hardware-produsentene og andre distributører. Intet er nytt under solen og hvorfor skulle det være det.
De norske selskapene var pionerer med hensyn til å gjøre sitt repertoar tilgjengelig digitalt. De internasjonale selskapene var avventende overraskende lenge men valset lett inn på markedet i kraft av sitt repertoar da tiden var moden.

I overskuelig fremtid vil vi antakelig se en eller flere mobiloperatører kjøpe et av de største plateselskapene for å sikre seg tilgang til repertoar de selv kontrollerer.
Man kan bare ane hvilket scenario som åpenbarer seg om f.eks. aktører som China Mobile virkelig begynner å røre på seg. For ryktene sa at nettopp dette selskapet luktet på EMI. Og det finnes sikkert flere - ikke vet jeg.
China Mobile var verdens 16. høyst vurderte børsnoterte selskap allerede den 31. mars 2007 ifølge Financial Times Global 500. Børsverdien var 182 miliarder dollar men skal visstnok være oppe i 230 nå. Og dette er bare en mobiloperatør.
Til sammenligning lå EMI-budene på ca. 6,5 miliarder dollar. Telecom-bransjen vil kunne sluke både musikk- og filmindustrien i et jafs. Det vil knappest merkes i regnskapene - lommepenger!
Når dette scanario intrefferhender vil "bilhandlere" i musikkindustrien bli en hedersbetegnelse.

Konfrontert med disse skremmende fremtidsperspektivene er de første så omtalte 360-dealene allerede satt av norske multinasjonale selskap. Etter direktiv fra sine Head-Office.
Så la oss gjøre det helt klart først som sist - 360-dealene er ikke artistene, forleggerene, managerene eller booking-agentenes påfunn. Dette drives av multinasjonale selskapers Head-Offices uansett hva deres lokale management måtte mene om den saken.

Økonomien for artistene i disse 360-dealene er mindre enn den var i "gode gamle dager" b a r e ved en ren innspillingsavtale. Men på sikt kanskje en forutsetning for å få en innspillingsavtale overhodet. Avtalene er, med mindre de gir artisten en bedre sits totalt sett, derfor et komplett set-back for de aller fleste. Hva artistens risikospredning angår er en 360-deal i høyeste grad en tvilsom affære.

Men hvorfor skal 360-dealene nødvendigvis ha sin basis hos plateselskapene - det finnes mange vel så interessante varianter for de lokale aktørene som vil hindre en endring av dagens infrastruktur og gi ny energi til hele bransjen.

360-dealene gir som kjent plateselskapet ”deltakelse” i hele inntektsstrømmen artisten kreerer så som plateinnspilling, forlagsrettigheter, booking, merchandising etc.
En selvfølgelig og kanskje fair tanke som selvfølgelig har streifet alle som jobber med lokale artister og plateproduksjon.
Men bare for kort tid siden var dette hva vi i vår bransje betegnet som ”conflict of interests” og noe vi ikke anså som god forretningsskikk. Det er fremdeles ikke god forretningsskikk etter tidligere bransjestandard - men ingen snakker lenger om det. Og skal man det - om det ikke er noen konflikt for artistene selv?

Alle snakker om krisen for plateselskapene - men hvor står managere o g booking-selskapene når det gjelder 360-dealene? Med lua i hånden – med fortsatt håp om at når det regner på presten så drypper det på klokkeren?
Problemet er at det vil regne betraktelig mindre på presten i en stund fremover. Faren for at også mange av disse nå vil havne i kategorien ”unødvendige snyltende mellomledd” er minst like overhengende som for en rekke andre av dagens aktører.
Forøvrig et scenario som ble understreket av Warners Terje Pedersen på Ballade i artikkelen "Warner: 360 gir kontroll" den 30.11.d.å.
Den kjente New York advokaten Allen Grubman sa nylig: "God forbid that one of these acts in a 360 deal has success. The next thing that will happen is the manager gets fired and the lawyer gets sued for malpractice." Noe å tenke på - for managere og lawyers.

Samtlige multinasjonale (og noen norske ..) plateselskap er i dag oppe for salg – inklusive de som er pionerer hva gjelder inngåelse av 360-dealer. Om prisen er riktig. Fordi avkastningen i platebransjen ikke lenger står i rimelig forhold til innsatsen - ikke minst for profesjonelle investorer i internasjonale selskap med innspilt musikk som binæring.
Og derfor gjelder det for enhver pris å opprettholde markedsandelene - i alle fall for en periode.

360-dealene er således siste forsøk på å redde markedsandeler og stupende inntjening i et jevnt nedadgående totalmarked hvor det digitale salget på langt nær kompenserer for fallet i salg av fysiske produkter. Og det er ingenting galt med det.
Etter min oppfatning er det dog tvilsomt om selskapene, det være seg multinasjonale som norske, med troverdighet kan motivere kravet om andeler av artistens inntekter på områder hvor vi tidligere ikke har vært involvert, med mindre det bygges opp et apparat som kan håndtere forlagsvirksomhet og booking etc. på en m i n s t like profesjonell måte som dagens.
Dette betyr nye overheads i form av ansettelse av kvalifisert personale og facilities - hvilket står i strikt motsetning til hva selskapene ønsker for tiden. Og kanskje nettopp derfor vil vi se en reversering også av denne business-idèen om ikke så altfor lenge. For tanken idag er nok å legge inn de nye forretningsområdene på allerede eksisterende stab hvilket kun hensyntar selskapenes behov for synnergieffekter - ikke artistens.
Same shit new wrapping m.a.o. - og man skulle sannelig likt å vært ”flua på veggen” når turnerende artist i Finnmark ringer de store plateselskapenes økonomiavdelinger og ber om overføring av penger til nye vinterdekk for å rekke frem til kveldens spilling på Karakroa i Karasjok :)) Om det ikke tidligere har vært rock'n roll på bokholderiet - så blir det nå. Hvilket helvete!

I utgangspunktet synes det sannsynlig at den lokale bransjen besitter de beste forutsetningene (spesielt i mindre territorier som de Skandinaviske) for å fylle 360-dealene med et vettugt og kvalifisert innhold hva gjelder publishing, booking og beslektede områder. Fordi: norske artister - på det norske markedet - i norsk virkelighet - er disses core business. De har ikke annet repertoar og de har begrenset tilgang til andre markeder. Og ikke minst fordi de lokale norske selskapene ofte (tro det eller ei) er dypere involvert med artistene kreativt sett og allerede i en årrekke har bedrevet utstrakt rådgiving overfor sine artister.
Grunnen til at lokale selskap ikke tidligere har involvert seg økonomisk på disse områdene er selvfølgelig for å unngå nettopp en ”conflict of interest” situasjon som beskrevet ovenfor. Likevel har selskapene bidratt sterkt med å sette opp et fungerende apparat rundt sine artister for så k u n få være med på oppsiden ved det rene platesalget. Og gudene skal vite at det ikke har vært enkelt å overbevise booking-selskaper og andre om å gjøre den nødvendige investeringen i våre artister slik vi selv har måttet gjøre - ofte ved å sette egne hus og hjem i pant.

Den lokale bransjen må i den nye virkeligheten forsøke samle seg i færre og større enheter.
I dag eksisterer det mer enn 120 mer eller mindre uavhengige selskap/produsenter som konkurrerer med hverandre og de ”4 store” om 20 – 30% av det norske totalmarkedet.
For på hver sin tue sitter det høyt kvalifiserte mennesker uten å dra nytte av hverandre eller synergieffekt for sine respektive selskap. Denne ”indie-modellen” er en dødslinje fremover – så derfor: norske indies må samarbeide og forsøke gå opp på det store hjulet!

Når de ”fire store” har kastet eller vil kaste hansken må de av de uavhengige selskapene som ser hele linjen av nye muligheter og konsekvenser - omgående svare på 360-utfordringen. Enten ved å avvise den som forretningsidè eller adoptere den til fulle.
Jo raskere den norske delen av bransjen samler seg og kommer multinasjonale hovedkontorers globale planer i forkjøpet – jo bedre for det lokale musikklivet.
Om ikke står vi i fare for at de største selskapene i løpet av kort også støvsuger denne delen av markedet for deretter kanskje trekke seg ut. At to av "de fire store" om relativt kort tid kan være lisensierte labels hos de "to største" er ikke noe utenkelig scenario.
Ingen tjent med en slik utvikling - for international storkapital har aldri hatt noen nasjonalfølelse – langt mindre under dagens markedsforhold.